".... hensikten med konsesjonsloven er å sørge for at landets knappe jordbruksareal holdes i hevd av mange kompetente næringsutøvere til det beste for samfunnet."
Innst. O. nr. 11 (2003-04) Innstilling fra næringskomiteen om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom.

Holdt for narr gjennom 33 år!

Gjennom mer enn tretti år er familien Fæste blitt møtt med påstander om at Emmerstad kan være nødvendig som tømmerterminal for cellulosefabrikken på Tofte.

Hjemmel for å bruke husmannsparagrafen i jordloven var innrømmet i kongelig resolusjon av 1982, men terminalplanen sto i veien for et eierskifte av Emmerstad.

Senest 1. september 2005 insisterte Norske Skog på at en avståelse av Emmerstad ikke var mulig på grunn av terminalspørsmålet.

Et halvt år senere solgte de Hauger med Emmerstad til en person uten tilknytning til stedet, uten at det ble tatt forbehold om tømmerterminal.

Ved siste gangs behandling av Fæstes ekspropriasjonssøknad, 6. februar 2007, kunne Statens landbruksforvaltning derfor ikke bruke påskuddet om tømmerterminal for ikke å ekspropriere.

I stedet nytolket de hjemmelspørsmålet. I motsetning til konklusjonen 25 år tidligere fant de at familiens kontrakter denne gang ikke ga hjemmel for ekspropriasjon.

Erling Fæste, Ivars far, drev Emmerstad på leiebasis til sin død i 1975. Leiekontrakten åpnet for at sønner og svigersønner kunne overta leiekontrakten, slik Erling hadde overtatt leien av Emmerstad etter sin far, Georg Fæste. Etter Erling Fæstes død var Tofte Cellulosefabrik A/S ikke villig til å følge intensjonene i leiekontrakten. De nektet Ivar å overta leien slik kontrakten forutsatte, noe som det inntil da hadde vært samstemt enighet om.

Etter at Ivar Fæste ikke fikk overta leieavtalen, anbefalte jurister i Norges Bondelag Ivar å søke om å få staten til å ekspropriere Emmerstad til hans fordel slik jordloven gir mulighet for. Dette var etter deres mening eneste mulighet for å fortsette bruken av gården. 6. mai 1976 ble søknad sendt.

Søknaden ble grundig behandlet av landbruksnemnda i Vestby og av Fylkeslandbruksstyret i Akershus og fikk av begge instanser full støtte.


	"Utan omsyn til første led kan staten oreigne husmans-, bygsel- og leiglendingsbruk til bate for leigaren, barna eller barnebarna hans. Det same gjeld bruk som nå er leigd på andre vilkår, men som før har vore leigd til leigaren, foreldra eller besteforeldra hans på husmanns-, bygsel- eller leiglendingsvilkår. Bruket må anten være bygd eller rudd av leigaren eller slekta hans eller brukt av dei i minst 30 år før 1. januar 1975. Det er eit vilkår for oreigning at kjøparen vil drive bruket som landbruk og bu der." §20, annet ledd jordlova 26. mai 1978

	En viktig dom ved bruk av jordlovens paragraf 20 ble avsagt i 1948:
	..... Jeg nevner først at leieforholdet, uansett at kontraktene har vært inngått på åremål eller oppsigelse, regelmessig har fortsatt i brukerens livstid og ofte slik at sønn har fulgt etter far, til dels i flere ledd. Dette har vært karakteristisk, særlig for leilendingsforhold, men også for husmannsforhold, og henger sammen med at det i disse forhold dreier seg om bruk som er bestemt for varig bortleie...... På denne måten blir brukeren og hans familie faktisk knyttet til jorden - økonomisk og følelsesmessig - på en måte som mer ligner en eiers forhold, men som ikke har tilsvarende rettslig beskyttelse i kontraktsvilkårene, og kommer derved i et avhengighetsforhold til jorddrotten som har påkalt lovgivningens innskriden, ...... Fra dom i høyesterett inntatt i Rt. 1948, side 574.

Landbruksdepartementet påsto at et slikt inngrep i eiendomsretten var mer til skade for eieren enn det var til gavn for søkeren, fordi eieren kunne trenge omsøkte arealer til tømmerterminal. Hvorvidt det var hjemmel for ekspropriasjon etter jordlovens ”husmannsparagraf” ble ikke vurdert.

Juristene Ivar søkte hjelp hos sa at det var feil av departementet ikke å vurdere hvorvidt søknaden kom inn under jordlovens ”husmannshjemmel”, ettersom nytte-/skadeavveiningen i prinsippet er avgjort hvis hjemmel foreligger. Avslaget fra departementet ble derfor klaget inn for Kongen.

I 1982 ble det av Kongen i statsråd konstatert at det var hjemmel for ekspropriasjon, men søknaden ble avslått fordi Tofte ble trodd på når de hevdet at de ville ha behov for Emmerstad som tomt for tømmerterminal.

	Ivar Fæste tvilte på terminalplanene fordi dette alternativet var blitt avvist av et omfattende stortingspålagt utredningsarbeid, og gikk til sak mot Staten for å få kjent vedtaket ugyldig. Han tapte denne i Oslo Byrett, men før behandlingen i Lagmannsretten inngikk Staten v/Landbruksdepartementet og Fæste et forlik som gav ham rett til å søke på ny hvis spørsmål knyttet til transportløsninger av tømmer var avklart. Det ble lagt til grunn at ekspropriasjonshjemmel forelå. I 2000 solgte Norske Skog fabrikken på Hurumlandet til et svensk selskap, Södra. Eiendommen i Vestby, Hauger, som Emmerstad tilhører, var ikke med i handelen. Ivar Fæste mente nå at terminalargumentet var svekket, og søkte igjen om ekspropriasjon av Emmerstad. Under en påfølgende befaring i Emmerstad den 1. sept. 2005 hvor landbruksansvarlige fra fylket og kommunen deltok, hevdet representanter fra Norske Skog at Emmerstad ikke kunne avstås fordi de hadde en forpliktende avtale med Södra (nåværende eier av fabrikken på Hurum) om tømmertransport, og de ville ha behov for arealene. 7 måneder senere, 4. april 2006, inngikk Norske Skog avtale med Petter Olsen om salg av Hauger med Emmerstad, uten noen klausul om eventuell tømmerterminal. Salget av Hauger til Petter Olsen krever konsesjon. Ivar Fæste søkte konsesjonsgivende myndigheter om at Emmerstad ble fraskilt og solgt til ham som vilkår for å gi konsesjon. Petter Olsens konsesjonssøknad for Hauger ble avslått fordi prisen var for høy. I mellomtiden ble ekspropriasjonssaken behandlet i de nødvendige instanser. Ivar Fæste fikk igjen støtte av landbruksnemnda i Vestby, mens fylkeslandbruksstyret i Akershus først i annen runde ga Fæste sin tilslutning og støttet søknaden. Norske Skog klaget fylkeslandbruksstyrets endelige vedtak inn for Statens landbruksforvaltning (SLF) som nå hadde fått myndighet fra departementet til å avgjøre slike saker. Norske Skog fikk gjennomslag for sin klage. I motsetning til departementets tidligere avgjørelser påsto SLF denne gang at familiens kontrakter ikke var slik at de ga hjemmel for ekspropriasjon etter jordlovens ”husmannsparagraf”. I de 32 årene som ekspropriasjonssaken har versert, har mye skjedd med fabrikken på Hurumlandet. Den har skiftet eier, gått konkurs og igjen skiftet eier. Ivar Fæste har ved hver anledning prøvd å få Emmerstad fraskilt. Hele tiden har han hatt støtte fra landbruksmyndighetene i kommunen og fra landbruksmyndighetene i Akershus fylke. Hver gang har det strandet på departementsnivå. Nå har Petter Olsen igjen kjøpt Hauger av Norske Skog ASA. Ivar Fæste har også denne gangen søkt Vestby kommune om at det stilles vilkår om at Emmerstad fraskilles Hauger og blir solgt til ham. Vestby kommune (hovedutvalget for plan og miljøutvalget) innvilget 23. februar konsesjon for Petter Olsen på Hauger, uten at det ble stilt vilkår om fradeling av Emmerstad. Ivar Fæste leverte 12. mars klage på vedtaket. Klagen blir først behandlet i hovedutvalget en gang til. Hvis de fortsatt mener det samme, behandles klagen av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, landbruksavdelingen. Emmerstad skal ikke skilles ut fra Hauger som et vilkår for at Petter Olsen skal få konsesjon på Hauger. Det var konklusjonen på fylkeslandbruksstyrets behandling av en klage fra Ivar Fæste på at Vestby kommune ikke hadde stilt et slikt vilkår. Det vil si at fylkesmannen ikke tok hensyn til konsesjonslovens intensjon som tilsier at den skal fremme en variert bruksstruktur med mange aktive brukere, samt ta hensyn til bosetting. Fylkeslandbruksstyret la kun vekt på rasjonaliseringseffekten ved at jordene på Hauger og Emmerstad skal legges under Ramme. Hensynet til kommunalt selvstyre ble også vektlagt av Fylkeslandbruksstyret. I Østlandets Blad kan en lese en reportasje fra Hvitsten hvor det understrekes at i Hvitsten er man lojale overfor familien Olsen. Etter vedtaket i dag kan man konstatere at dette ikke begrenser seg til folk i Hvitsten, men gjelder også for hovedutvalget for plan og miljø i Vestby kommune samt fylkeslandbruksstyret i Oslo og Akershus. At kommunens saksbehandler var styremedlem i en av Petter Olsens virksomheter ble ikke ansett som grunn til inhabilitet. Det er forstemmende at Vestby kommune og fylkesmannen i Oslo og Akershus som har støttet familie Fæste gjennom 30 år, endrer innstilling ved Petter Olsens inntreden på arenaen!

	Etter at vedtaket ble fattet i fylkeslandbruksstyret, pågår det en korrespondanse via Follo tingrett om fravikelse av Emmerstad. En stevning av staten om hvorvidt vedtaket av 6. februar 2007 er fattet på riktig grunnlag, er under utarbeidelse.

	Diskusjonen om fravikelse av Emmerstad som begynte med at Petter Olsen saksøkte dødsboet etter Ingeborg Fæste og forlangte at stedet skulle ryddes og fraflyttes, ble avsluttet med en kjennelse fra Follo tingrett 30. november 2009. Denne diskusjonen fikk sin avslutning 30. november 2009 ved at Follo tingrett avsa kjennelse i saken. Tingretten mente at det var uklart hvilke rettigheter familien Fæste måtte ha, og mente tvisten bør avklares gjennom ordinær tvistebehandling. Begjæringen om tvangsfravikelse ble derfor avvist og ikke tatt til følge. En stevning av staten om hvorvidt vedtaket som ble fattet av statens landbruksforvaltning 6. februar 2007 var fattet på riktig grunnlag, ble sendt Follo tingrett 23. september 2009. I stevningen ber vi om at vedtaket kjennes ugyldig. Stevningen er fortsatt til behandling i tingretten.

	Petter Olsen anket kjennelsen av 30. november 2009 til Borgarting lagmannsrett 30. desember 2009. Borgarting lagmannsrett forkastet anken i kjennelse datert 12. mars 2010. Kjennelsen var enstemmig, og innebærer at Petter Olsen ikke kan kreve tvangsfravikelse fra Emmerstad.

	Petter Olsen har ikke tatt saken videre til Høyesterett, og kjennelsen av 12. mars er nå rettskraftig.